Noen ting er vakre, mens andre ting er stygge, og det er på tide å finne tilbake til skjønnheten.
Den siste tiden har det vært en debatt omkring musikkstil i kirker. På den ene siden har man de som mener at noen musikksjangre er ugudelig, mens andre sier at de fleste typer musikk kan brukes til å ære Gud. En slik debatt kan synes å bære litt over stokk og stein, og man kan raskt bli opphengt i detaljer.
Jeg har lyst å dra vår oppmerksomhet mot det større bildet, nemlig det at noen ting faktisk er vakre, mens andre ting ikke er det. Det er ikke alltid like lett å skille, og noen ganger er vi regelrett uenig. Det vil si at det definitivt er et element av «øyet som ser» her. Men så er det ting som de aller fleste mennesker er enige om er vakre, som for eksempel en soloppgang. Og motsatt kan de fleste enes om at en søppelfylling er stygg.
Både ting som eksisterer i naturen og ting som vi mennesker skaper, har disse estetiske kvalitetene ved seg for oss mennesker. Likevel, en ting er ikke vakker fordi mange synes den er vakker, men alle har en intuisjon om hva som er vakkert.
Ofte ser vi at det vakre har struktur, symmetri, harmoni og orden og gjenspeiler gjerne noe vi ser på som godt. Motsatt har vi det stygge, som vanligvis preges av uorden, kaos, disharmoni og asymmetri og noen ganger henspiller på det onde. Tenk bare på hvordan vi pynter husene våre med engler (som er gode), mens vi kanskje vil skjerme barna våre fra å se avbildninger av demoner (som er onde).
Og estetikken gjør noe med oss. Jeg tror det vakre gir oss ulik grad av åndelig tilfredsstillelse, ærefrykt og fred. Det kan stimulere til personlig vekst, som utvikling av empati eller hjelp til å bearbeide følelser. Det stygge frambringer derimot følelser av usikkerhet, avsky og uro. Det kan i beste fall gjenopplive en tørst og streben etter det vakre og i verste fall gi drivstoff til håpløshet, desperasjon, sinne og angst.
I moderne tid har det vært en trend at mye av den menneskapte estetikken lener seg mer mot det stygge. Det skapes selvsagt fortsatt veldig mye vakkert i alle sjangre, men trendene i tiden preges gjerne av en flørting med det unaturlige, asymmetriske, provoserende, uordnede eller onde.
På kunstfronten så man en drening omkring år 1900, fra kunst som både avbildet og i seg selv var skjønnhet, til det abstrakte, groteske og til og med ikke-estetiske. Dette skiftet tror jeg man allerede kan se i verkene til Edvard Munch. Uten å gå så langt som å si at maleriene hans er stygge, tror jeg likevel vi kan se begynnelsen på bortfallet av det vakre i vestlig kunst hvis vi sammenligner hans tidligere og senere verker.
Spoler man fram til vår tid, har «kunst» blitt et innholdsløst og fullstendig subjektivt begrep. Der kunstnere i tidligere tider var opptatt av å skape objektiv skjønnhet og å få fram det vakre i skaperverket, er det i dag i mange tilfeller et uhåndgripelig kaos som møter oss på kunstutstillinger. I dag er kunst kunst fordi kunstneren sier at det er det, ikke fordi man ser noe vakkert eller meningsfullt i det.
Innenfor arkitektur har man sett den samme utviklingen. Besøker man en renessanse- eller barokkirke i Roma, blir man nærmest overveldet av den storslåtte skjønnheten som preger dem, og man fascineres av tiden og evnene som krevdes for å utsmykke dem. Men rundt omkring i verdens storbyer reises nå stygge, upersonlige, grå industrielle kolosser.
Byer og bygder pleide å pryde seg med vakre bygninger med detaljerte utsmykninger i ulik byggestil ut fra hvor man var i verden, og kronen i ethvert vestlig bybilde pleide å være en kirke som raget over hustoppene og pekte oppover mot himmelen. Aldri har jeg møtt noen som drar til Oslo for å se Postgirobyggets skjønnhet, men mange turister flokker seg om Slottet. Arkitekturen har blitt så ille at en gruppe norske arkitekter har opprettet Arkitektopprøret, som søker å pendle arkitekturen tilbake i et bedre spor.
De normbrytende og opprørske trendene gjør seg også gjeldende innenfor dans. En av de mest populære vestlige danseformene i vår tid er såkalt kontemporær dans. Noen av idéene som opphavsmannen, Merce Cunningham, la bak denne typen dans, var uorden, uforutsigbarhet, avbrudd i symmetri, samt at musikk og dans ikke nødvendigvis skal følge hverandre.
Postmoderne dans skiller seg enda mer fra klassiske og tradisjonelle danseformer. Her har man en tanke om at all bevegelse er dans. Tilfeldighet og improvisasjon som bryter med tilskuerens forventninger, samt mangel på ensartethet, er typiske særtrekk, som bidrar til å gjøre denne typen dans mindre grasiøs og vakker.
Jeg tror det samme kan sies om utviklingen i mange andre kunstneriske uttrykksformer, som mote, musikk, poesi, teater og film. Men det strekker seg også til ting som menneskelig framtoning og kroppsidealer. Grenser skal overskrides, regler skal brytes og det vi trodde var vakkert skal utfordres.
Men etter drøyt 100 år med modernisme og post-modernisme, er mange folk fortsatt perplekse over hvordan noen kan like de mest «banebrytende» kunstformene. Til tider kan det virke som at vanlige folk har blitt for uvitende til å forstå hva meningsfulle estetiske uttrykk er, og at en sann forståelse av kunst nærmest må overlates fullstendig til en kulturell elite. Det stygge blir noe vakkert og frigjørende nettopp fordi det provoserer eller gjør oss uvel, mens det vakre som gir oss indre ro og glede er kjedelig og utdatert.
Selvsagt blir folk påvirket av disse trendene i større og mindre grad. Derfor liker jo noen å gå på kunstutstilling for å se en knust toalettskål eller å gå på konsert med en artist som bokstavelig talt skriker forbannelser utkledd som en demon.
Men jeg kaller det ikke framgang. For det ser ut som at det er en påfallende sammenheng mellom sekulariseringen av samfunnet og retningen som vestlige kunstmiljøer har tatt. Estetikken hadde ofte blikket rettet oppover mot det guddommlige og tok en lovprisende rolle i tidligere tider. Men i takt med at samfunnet generelt har beveget seg bort fra Gud, har også kunsten beveget seg bort fra Gud. Og med bortfallet av den gudsorienterte dimensjonen i estetikken, ble den samtidig også løsrevet fra skjønnheten. Slik sett er vi vitne til en estetisk tilbakegang.
For hvor kommer skjønnhet fra? Ikke fra en verden bestående av perfekte idéer, slik filosofen Platon så for seg, men fra Gud. Gud er vakker, prektig, herlig og skjønn, og hans skjønnhet reflekteres i skaperverket. Jesus sa til og med at skjønnheten i skaperverket kan langt overgå det vakre som vi mennesker skaper: «Se på liljene på marken, hvordan de vokser. De verken arbeider eller spinner. Likevel sier Jeg dere at selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av disse.» (Matt 6,28-29).
Vi mennesker har en gudegitt moralsk intuisjon, en anelse om hva som er rett og galt, selv om denne intuisjonen kan forvrenges. På samme måte gjenkjenner vi skjønnhet, fordi det er en intuisjon som Gud har lagt ned i oss. Og, som med moral, så kan denne intuisjonen forvrenges. Dess mer vi normaliserer det stygge, dess mer forvitrer vår estetiske sans.
Man kommer til slutt til et punkt hvor man blir nødt til å si at vår estetiske sans har blitt korrumpert og fordervet, sånn som vår samvittighet er forvrengt som følge av synden. Når mennesket bruker sine gudegitte skaperevner til å løfte fram det stygge, så er det å misbruke disse evnene - i hvert fall hvis det som er stygt blir fremmet som vakkert og godt. Da bruker man ikke lenger sin tid og sine talenter på å skape ting som leder menneskesjelen mot den store Skaperen, men leder i stedet tankene mot håpløsheten i det falne skaperverket.
Samtidig kan vi være ærlige på at det er vanskeligere å skille det vakre fra det stygge enn for eksempel å skille godt fra ondt. Bibelen er ganske enkelt mer tydelig i moralske spørsmål enn i estetiske spørsmål. Men den gjør likevel ofte kommentarer om det vakre. Både Gud, byer, planter, fjell, sangstemmer, kvinner og menn omtales som vakre.
Og når man leser instruksjonene om byggingen av tabernaklet, eller beskrivelsen av Salomos tempel, er det vanskelig ikke å tenke at mye av det som ble gjort var for at det skulle være vakkert. At de beste håndverkerne pyntet med gull og edelstener, i stedet for at ufaglærte pyntet med skinn og gråstein, må vel være nettopp fordi gull og edelstener er vakrere. Det skulle være Guds hus, og Gud instruerte dem om å gjøre det vakkert.
Derfor tror jeg at skjønnheten i det vi skaper vil komme tilbake hvis visjonen om Guds herlighet står i tankene på den som skaper noe. Tenk på hva Paulus skrev i Fil 4,8: «Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!». Jeg tror mange kunstnere og komponister mangler dette tankesettet i dag. Men som troende bør vi legge vinn på disse tingene, selv om det vi skaper ikke nødvendigvis handler konkret om Gud.
Kanskje trengs en slags renessanse i den kunstneriske verden. Ikke nødvendigvis en stilistisk renessanse, men en renessanse av hensikt og tankesett for å ta tilbake en orientering mot skjønnheten og dens kilde.
Det er i hvert fall noe å tenke på.